Vi elsker morgenen her i India. Vi bor på hotel, vi våkner opp sent,vi bestiller frokost (inkludert ), vi tar det me ro for å gjøre oss klar, spiser frokost og til slutt drar vi av gårde. Det tar bare 5 minutter å gå på universitetet.

Hmm......det er ikke så gøy egentlig.

Dagen begynner med at, vi tre, trenger minst en halv time til å stå opp ,etter at alarm klokken har ringt 3 eller 4 ganger, og vi klager så mye på at vi aldri har hatt sovet godt i løpet av natten. En av oss, som regel Ema, bestiller frokost (selv om i dag var det Torill”s sin dag), Det  trengs 10 minutt for å gjøre dette, siden indisk-engelsk er en ukjent språk for oss. Når frokosten kommer på rommet, begynner vi å klage over at den er enten spicy, den smaker ikke godt, eller den er for lite, for enkel, osv.

Når me kommer frem på universitet starter vi dagen me å si til hverandre hvor trøtte vi er, og at vi gleder oss til dagen er ferdig (og dagen har ikke begynt enda). På universitetet, PÅ CSA kontor treffer vi som regel  noen menn(CSA stuff) med nesten like utseende, og som, som regel, er alltid minst en halv time for sent. De følger oss på de plassene vi skal besøke( enten slum eller bygd).

I dag besøkte vi igjen en slumområde, som så ut til å ha litt bedre levevilkår en det vi så den første dagen. I denne slummen bor det 9000 menneske. CSA, gjennom sitt projekt, har sett fokus på kvinner og barn. Barn går som regel på skole, eller transit skole, og etter den er ferdig, tilbringer de noen timer ved aktivitetsenteret. Kvinner blir stimulert og trent til håndarbeid, som selges ettervhert utenfor slumen.Vi har ikke klare ideer om hva vår rolle som vernepleiere er i disse områdene, men det skal  vi finne ut etterhvert. Vi ser muligheten til å være kreative, og engasjere barna på nye aktiviteter, spesielt I det å samarbeide i gruppen.

I dag traff vi en svenske gutt. Han  skal  også ha sin praksisperiode her i Bangalore. Vi var sammen med han hele dagen.  VI diskuterte litt rundt opplevelsen våres. Det var hyggelig å få treffe en annen person, med nesten det samme bakgrund og kultur, som opplevde ting litt forskjellig fra oss. Vi tror vi kommer til å bli gode venner :)

Dagen ender opp med en helt ekstrem regn, som kommer plutselig, uten å ha vist noe tegn til det, og vi ender opp å bli helt våte når vi har kommet frem på hotelet. På hotel jobber det bare menn: menn på resepjsonen, på vaskeromet, på restauranten,  romvasking, overalt.  Men de er kjempe hyggelige faktisk. De tåler tre frustrerte kvinner, som ringer på resepsjonen minst 10 ganger per dag, og klager over ting, og spør om alt mulig.

Livet er hardt her, men vi begynner å bli vant til det. Vi prøver å se den positive og morsomme siden av alle rare situasjoner vi beffiner oss i.

Vi har jo plass å bo nå i allefall, vi har mye å snakke om, og stort set (thank good) har vi Forum mall, som referanse sted for alt.

Vi har det bra hittil, selv om vi har det vanskelig å forstå folk. Men folk er snille, hyggelige, hjelpsome og stort sett tålmodige. Vi først og fremst, får så mye oppmerksomehet , vi føler oss som gudiner.

Det er noe vi  mangler allikevel,  guttene våres og norsk sjokolader, og selfølgelig savner vi alle våre kjære venner, Stor klem til dere :)