Vi elsker morgenen her i India. Vi bor på hotel, vi våkner opp sent,vi bestiller frokost (inkludert ), vi tar det me ro for å gjøre oss klar, spiser frokost og til slutt drar vi av gårde. Det tar bare 5 minutter å gå på universitetet.

Hmm......det er ikke så gøy egentlig.

Dagen begynner med at, vi tre, trenger minst en halv time til å stå opp ,etter at alarm klokken har ringt 3 eller 4 ganger, og vi klager så mye på at vi aldri har hatt sovet godt i løpet av natten. En av oss, som regel Ema, bestiller frokost (selv om i dag var det Torill”s sin dag), Det  trengs 10 minutt for å gjøre dette, siden indisk-engelsk er en ukjent språk for oss. Når frokosten kommer på rommet, begynner vi å klage over at den er enten spicy, den smaker ikke godt, eller den er for lite, for enkel, osv.

Når me kommer frem på universitet starter vi dagen me å si til hverandre hvor trøtte vi er, og at vi gleder oss til dagen er ferdig (og dagen har ikke begynt enda). På universitetet, PÅ CSA kontor treffer vi som regel  noen menn(CSA stuff) med nesten like utseende, og som, som regel, er alltid minst en halv time for sent. De følger oss på de plassene vi skal besøke( enten slum eller bygd).

I dag besøkte vi igjen en slumområde, som så ut til å ha litt bedre levevilkår en det vi så den første dagen. I denne slummen bor det 9000 menneske. CSA, gjennom sitt projekt, har sett fokus på kvinner og barn. Barn går som regel på skole, eller transit skole, og etter den er ferdig, tilbringer de noen timer ved aktivitetsenteret. Kvinner blir stimulert og trent til håndarbeid, som selges ettervhert utenfor slumen.Vi har ikke klare ideer om hva vår rolle som vernepleiere er i disse områdene, men det skal  vi finne ut etterhvert. Vi ser muligheten til å være kreative, og engasjere barna på nye aktiviteter, spesielt I det å samarbeide i gruppen.

I dag traff vi en svenske gutt. Han  skal  også ha sin praksisperiode her i Bangalore. Vi var sammen med han hele dagen.  VI diskuterte litt rundt opplevelsen våres. Det var hyggelig å få treffe en annen person, med nesten det samme bakgrund og kultur, som opplevde ting litt forskjellig fra oss. Vi tror vi kommer til å bli gode venner :)

Dagen ender opp med en helt ekstrem regn, som kommer plutselig, uten å ha vist noe tegn til det, og vi ender opp å bli helt våte når vi har kommet frem på hotelet. På hotel jobber det bare menn: menn på resepjsonen, på vaskeromet, på restauranten,  romvasking, overalt.  Men de er kjempe hyggelige faktisk. De tåler tre frustrerte kvinner, som ringer på resepsjonen minst 10 ganger per dag, og klager over ting, og spør om alt mulig.

Livet er hardt her, men vi begynner å bli vant til det. Vi prøver å se den positive og morsomme siden av alle rare situasjoner vi beffiner oss i.

Vi har jo plass å bo nå i allefall, vi har mye å snakke om, og stort set (thank good) har vi Forum mall, som referanse sted for alt.

Vi har det bra hittil, selv om vi har det vanskelig å forstå folk. Men folk er snille, hyggelige, hjelpsome og stort sett tålmodige. Vi først og fremst, får så mye oppmerksomehet , vi føler oss som gudiner.

Det er noe vi  mangler allikevel,  guttene våres og norsk sjokolader, og selfølgelig savner vi alle våre kjære venner, Stor klem til dere :)

Vår første dag på slumområde...

I dag var vi på en av slumområdene i Bangalore. Vi hadde en veldig hyggelig mann som informerte oss underveis. I denne slummen bor det 30 tusen mennesker. Vi fikk så mye oppmerksomhet fra alle mens vi gikk forbi.  Vi fikk lov å ta bilde og. Plutselig ble vi rundt mange barn som hadde lyst å ta bilde med oss J  Først besøkte vi et aktivitetsenter. Der var det en lærer og seks barn fra to til fireårsalderenl. Da vi kom inn hadde strømmen gått. Det var bare et lite rom og veldig tomt til å være et aktivitetsenter. Noen av barna gråt så mye at det var så vanskelig å følge med de andre barna. De hadde ingen leketøy. Det eneste de gjorde var å sitte og stirre på hverandre eller ligge på gulvet og later som de sover. Barna blir på aktivitetsenter fra kl 9.00 til kl 14.00. De får ingen måltid her. Det eneste de får er noen små biter skjokolade og vann. På gulvet var det bare 2 små tepper og alle sitter rundt. Det var så trist å se hvordan de har det sammenligner med barn i Norge eller andre land. Selv om det er masse fattigdom der ble de så glade med små ting. En av barna hadde en slikkepinne. Plutselig kommer en av de andre barn og tok den fra han og fikk suge noen ganger... Da var det masse latter

Kl 12.00 gikk vi til en transittskole. Det var en skole for barn som hadde forlatt skolen og som trengte motivering for å begynne fra nytt igjen. Her fikk vi lov å ta en pause for å spise lunsj. Vi satt på et tomt og skittent rom. Men, men, det gjør ingenting så lenge vi har hånddesinfeksjon med oss hele veien. Mens vi satt å spise hørte vi masse bråk fra den andre rommet. Ingen av oss hadde forestilt seg at det skulle være en skole.  Etter pausen gikk vi inn på den skolen. Det var 2 små rom og rundt 16 barn i ulike aldre. De var så bråkete at det var så vanskelig å holde de stille. Det var ikke noen skolebenk eller stoler der. Alt skjedde mens de satt på gulvet. Der får de undervisning i grunnleggende ting. Hva det er som er grunnleggende var det vanskelig å forstå i denne sammenhengen. Læren sa at det var veldig vanskelig å motivere barn å gå tilbake på skolen igjen. Hun mener at de har ingen interesse i å gå på skolen. Da vi spurte henne om hvordan hun jobber for å motivere barna  prøvde hun å demonstrere dette. Hun gikk inn på kontoret hennes og tok en pakke med skjokolade. Da begynte hun å spør barna om forskjellige ting som de hadde lært på skolen. Hun/ han som klarte å finne riktig svar fikk en halv skjokolade. Det virket ut som en positiv forsterkning men måten hu gjorde det på var egentlig veldig urettferdig. Det var barn der som kunne ikke alfabetet engang fordi de var veldig små. Og da stirret de hele veien på skjokoladene L

Vi fikk lov til å gjør noen aktiviteter med barna. Vi prøvde med en lekk som vi hadde på ART på skolen men det var umulig å klare dette. Dette fordi de hadde det vanskelig å forstå oss. Alt skjer her : barn som krangler med hverandre, noen som gråter fordi vil til mamma, noen som sitter stille og stirrer på oss, noen som prøver å synge og danse for å imponere oss. Det var kjekt å se når de viste oss en tradisjonell indisk dans. Det virker som de er veldig glad i musikk og dans, men de hadde ikke denne slags underholdning på transittskolen. 

Den nyeste prosjektet på slumområdet var et prosjekt for kvinner. Målet med dette var å trene kvinnene på håndarbeid. Vi fikk se hvordan de lager perm og papirveske. Papiret som brukes for å lage disse produseres på Christ University og de ferdiglagede permene kjøper fra studentene på universitetet. Kvinnene som var til stede visste stor interesse for å delta i dette håndarbeidet.

 

Det var en lang reise......

Det var kl.4.30 og vi skulle fly til København.Det var jo trist å se de tre jentene gråte så myeeeeeeeeee for kjærligheten ...uffffff
Det tok 21 timer og det var en slitsom reise. Vi var så trøtte at de var nesten ingen snakking men det var jo en del latter mens vi befant oss i den beste luksus flyet. Vi satt der i 6 timer, så på film, sovet litt mens vi fikk så vondt i hodet og ryggen men alt gikk bra til slutt.

Not all of us can do great things. But we can do small things with great work and humanity

We are ready for one of the biggest challenge in our student life. Ready for 3 months internship in a country where " culture" is hard to put it in a frame: India. A country were our ethnocentric attitudes can easily come into light, maybe our standards and values will be threatened, and where adaptation and inclusion can be seen from a new perspective.


We will cooperate with  Centre for Social Action.

Our goal is to experience and understand the reality in India. We believe in multicultural cooporation, and hope that sharing our experience and knowledge can make a difference for children in India.

Please follow us by comment our posts.