Litt av vårt liv hittil :)

Litt av vårt liv her J

Den 17 september skulle vi ut for å feire Stelas bursdag.  For  første gang skulle vi refereres ”norsk tid ”alle sammen iallefall. Norsk tid er vår definisjon for å være presis i India J

Kvelden startet med at vi gikk kl.21.00 fra hotele og kjørte med våre venner mer en 1 time til den såkalte beste uteplassen i Bengaluru.  Vi befant oss på den verste køen noensinne hvor alle prøver å få takk i vekter mens de dutter hverandre.  Her stenges alle uteplassene kl.23.30. Før var det ikke lov å dance i disse plassene. Danceloven kom bare før 2 uker siden. Bursdagsfeiring gikk ikke som planlagt men vi hadde jo det moro sammen neste dag. Vi hadde middag på UB-city som er den beste shoping senter i Bengaluru og etterpå fikk Stela kake fra noen venner. Jeg er sikkert at det kommer til å bli et minne for livet for Stela og for oss samtidig J

Litt reising J

Siste helg reiste jeg og Ema til Mysore, en liten by sør vest for Bangalore. Jeg synes de var de beste dagene i vår opphold i India.

Mysore er en veldig fin og kosselig by, med mange turist attraksjoner. Blant dem kan vi nevne Mysore (Maharaja) Palace ( utrolig mange turister på dagen, og en fantastisk opplevelse på kvelden i løpet av illuminasjonen), Mysore Zoo (der vi så ulike typer dyr ), Chamundi Hill ( der vi koste oss med små aper som prøvde å leke med oss), og Devaraja Marked ( en ute marked der folk solgte forskjellige blomster og krydder, kalt ofte for den fargerike markedet).

Det som er annerledes i den byen i forhold til Bangalore er at det er mindre i areal, det har et mindre befolkningstall, og mye mindre traffik og forurenset luft.

Vi fikk mye oppmerksomhet den helgen. Mange følgte oss på gatene, spurte om våres navn, hvor vi kom fra, hvorfor vi var i India, og om det var greit å ta et bilde med oss. I spesielle tilfeller er det kosselig og morsom å bli behandlet som prinsesse, men stort sett er det slitsom, irriterende og urettferdig. Men det er noe vi kommer aldri til å unngå her i India.

Vi kunne i hvert fall spise god internasjonal non-spicy mat i den byen. Vi oppdaget noen luksuriøste og fine restauranter som er bygget på en spesiell stil(jungel stil for eksempel).

Vi hadde to fantastiske dager der og vi kommer til å huske dem for alltid ,siden de merker, på en måtte, den perioden som vi liker å kalle for “ Nettopp begynt å like India”.

Sist helg når Stela og Ema var I Mysore var jeg I Pondicherry. For tre år siden studerte jeg med Kulturstudier der I to måneder, hadde derfor lyst å reise tilbake – bare for moro. Bodde på et veldig fint hotell, og tilbragte egentlig mesteparten av tiden ved bassengkanten, helt alene. Indere er vel ikke akkurat så opptatt av å sole seg, de vil helst være “fair and lovely” - I motsetning til meg, som vil være bruuuun. Kjøpte masse indiske klær og julegaver hos verdens søteste markedsmann, Velou – og hadde alt I alt en veldig fin helg. Bussturen tilbake derimot var så som så. Bussen skulle ta åtte timer til Bangalore, og kjørte faktisk fra Pondi I rett tid (imponert!) - men klarte allikevel å bli fire timer forsinket. Bussturen tok derfor 12 timer, I stedet for 8. Incredible India ;)

Besøk på 3 ulike NGO

Sist uke I praksis var vi å besøkte forskjellige NGO's. NGO står for Non government organizations, de er altså ikke støttet økonomisk av staten. Første dagen var vi på Sneha Carehome, en organisasjon som jobber med HIV-smittede barn. Hjemmet lå langt ute I ødemarka, in the middle of nowhere – men det var veldig fint der. Hundre barn bodde og gikk på skole der. I Karnataka er det 15000 personer smittet av HIV, så de har selvfølgelig ikke kapasitet til å ta I mot alle HIV-smittede barn her. Derfor er det barn som har mistet begge eller en av foreldrene som bor her. Det virket som de hadde et ganske bra opplegg for barna , og det jobbet flere sosialarbeidere der. Vi skal tilbringe en måned I praksis her, så det vil komme mer updates fra denne plassen – vi gleder oss :)

Andre dagen besøkte vi Mobility India. De jobbet med fysisk funksjonshemmede. Mange av de som jobbet der var også fysisk funksjonshemmet og jobbet med å lage fotproteser. De hadde også fysioterapi og trening for personer som hadde fått slag. I tillegg jobbet de ute I samfunnet, spesielt på bygda for at foreldre skal godta at barna deres er funksjonshemmet, og sørge for at de får hjelp både fysisk, men også til at de skal få mulighet til å gå på skole og ta en utdanning.

Tredje dagen var vi og besøkte BOSCO som jobber for gatebarn. De jobber for at disse barna skal få en plass å bo, enten ved å gjenforene de med familien, eller så får de plass på barnehjem BOSCO har etablert. De sørger også for at barna skal få mulighet til å gå på skole og at de skal få seg jobb når de blir eldre. Det er en stor organisasjon og de har vunnet flere priser for arbeidet de har gjort med gatebarn I Bangalore.

Hvordan er praksiperioden planlagt?

Etter vi er ferdig med observasjons uke på slum og besøkene på NGO skal vi bli plassert 2 uker i en av slum områdene. Her skal vi jobbe med barn som går på skole, aktivitetsenter og bibliotek. 

Etterpå skal vi bli plassert 1 måned på Sneha Care Home (  institusjon for barn  med HIV som har mistet en eller begge foreldrene). Her skal vi jobbe med ART men bare med sosialferdighetstrening. Vi er så spent til å være de første pionerer av ART på denne institusjonen og vi håper det kommer til å gå bra.

Hindringer i praksisplasen:

Det ser ut som om det ikke er lett å planlegge og/eller utføre en plan i en vanlig dag på praksisplasen. De første hindringene oppstår når vi ikke er fordelt noe spesifikk rolle I arbeid med barna. Det mangler en godt sammarbeid og kordinering mellom de som er ansvarlig for CSA prosjektet på slumområdet.

Det andre hindring oppstår på grunn av en ikke vellyket kommunikasjon med barn. De fleste av dem kan ikke snakke eller forstå engelsk. Lærerne prøver å overstte for oss, men det tar lang tid og det kreves mye energi for å gjøre dette( noen ganger til hverenkelte av dem).

En annen hindring er barnas reaksjon mot den nye, ukjente (I dette tilfellet oss og vår oppførsel). Her refererer vi spesielt til hvordan barn reagerer mot det å få mye oppmerksomhet , toleranse og godhet. Me en gang de ser oss tre på biblioteket eller på aktivitet sneteret, kommer de løpende, prøver å klemme oss mens de snakker veldig høyt, ler eller slår på hverandre. Det ser ut som om de er hyperaktive og klarer ikke helt å konsentrere på noe annet.

Vi er allikevel veldig spente til å jobbe med dem, fordi hver dag oppdager vi noe nytt om deres kultur, og samtidig tenker vi positivt for at snart kommer vi til å komme overens med dem.

Vi elsker morgenen her i India. Vi bor på hotel, vi våkner opp sent,vi bestiller frokost (inkludert ), vi tar det me ro for å gjøre oss klar, spiser frokost og til slutt drar vi av gårde. Det tar bare 5 minutter å gå på universitetet.

Hmm......det er ikke så gøy egentlig.

Dagen begynner med at, vi tre, trenger minst en halv time til å stå opp ,etter at alarm klokken har ringt 3 eller 4 ganger, og vi klager så mye på at vi aldri har hatt sovet godt i løpet av natten. En av oss, som regel Ema, bestiller frokost (selv om i dag var det Torill”s sin dag), Det  trengs 10 minutt for å gjøre dette, siden indisk-engelsk er en ukjent språk for oss. Når frokosten kommer på rommet, begynner vi å klage over at den er enten spicy, den smaker ikke godt, eller den er for lite, for enkel, osv.

Når me kommer frem på universitet starter vi dagen me å si til hverandre hvor trøtte vi er, og at vi gleder oss til dagen er ferdig (og dagen har ikke begynt enda). På universitetet, PÅ CSA kontor treffer vi som regel  noen menn(CSA stuff) med nesten like utseende, og som, som regel, er alltid minst en halv time for sent. De følger oss på de plassene vi skal besøke( enten slum eller bygd).

I dag besøkte vi igjen en slumområde, som så ut til å ha litt bedre levevilkår en det vi så den første dagen. I denne slummen bor det 9000 menneske. CSA, gjennom sitt projekt, har sett fokus på kvinner og barn. Barn går som regel på skole, eller transit skole, og etter den er ferdig, tilbringer de noen timer ved aktivitetsenteret. Kvinner blir stimulert og trent til håndarbeid, som selges ettervhert utenfor slumen.Vi har ikke klare ideer om hva vår rolle som vernepleiere er i disse områdene, men det skal  vi finne ut etterhvert. Vi ser muligheten til å være kreative, og engasjere barna på nye aktiviteter, spesielt I det å samarbeide i gruppen.

I dag traff vi en svenske gutt. Han  skal  også ha sin praksisperiode her i Bangalore. Vi var sammen med han hele dagen.  VI diskuterte litt rundt opplevelsen våres. Det var hyggelig å få treffe en annen person, med nesten det samme bakgrund og kultur, som opplevde ting litt forskjellig fra oss. Vi tror vi kommer til å bli gode venner :)

Dagen ender opp med en helt ekstrem regn, som kommer plutselig, uten å ha vist noe tegn til det, og vi ender opp å bli helt våte når vi har kommet frem på hotelet. På hotel jobber det bare menn: menn på resepjsonen, på vaskeromet, på restauranten,  romvasking, overalt.  Men de er kjempe hyggelige faktisk. De tåler tre frustrerte kvinner, som ringer på resepsjonen minst 10 ganger per dag, og klager over ting, og spør om alt mulig.

Livet er hardt her, men vi begynner å bli vant til det. Vi prøver å se den positive og morsomme siden av alle rare situasjoner vi beffiner oss i.

Vi har jo plass å bo nå i allefall, vi har mye å snakke om, og stort set (thank good) har vi Forum mall, som referanse sted for alt.

Vi har det bra hittil, selv om vi har det vanskelig å forstå folk. Men folk er snille, hyggelige, hjelpsome og stort sett tålmodige. Vi først og fremst, får så mye oppmerksomehet , vi føler oss som gudiner.

Det er noe vi  mangler allikevel,  guttene våres og norsk sjokolader, og selfølgelig savner vi alle våre kjære venner, Stor klem til dere :)

Vår første dag på slumområde...

I dag var vi på en av slumområdene i Bangalore. Vi hadde en veldig hyggelig mann som informerte oss underveis. I denne slummen bor det 30 tusen mennesker. Vi fikk så mye oppmerksomhet fra alle mens vi gikk forbi.  Vi fikk lov å ta bilde og. Plutselig ble vi rundt mange barn som hadde lyst å ta bilde med oss J  Først besøkte vi et aktivitetsenter. Der var det en lærer og seks barn fra to til fireårsalderenl. Da vi kom inn hadde strømmen gått. Det var bare et lite rom og veldig tomt til å være et aktivitetsenter. Noen av barna gråt så mye at det var så vanskelig å følge med de andre barna. De hadde ingen leketøy. Det eneste de gjorde var å sitte og stirre på hverandre eller ligge på gulvet og later som de sover. Barna blir på aktivitetsenter fra kl 9.00 til kl 14.00. De får ingen måltid her. Det eneste de får er noen små biter skjokolade og vann. På gulvet var det bare 2 små tepper og alle sitter rundt. Det var så trist å se hvordan de har det sammenligner med barn i Norge eller andre land. Selv om det er masse fattigdom der ble de så glade med små ting. En av barna hadde en slikkepinne. Plutselig kommer en av de andre barn og tok den fra han og fikk suge noen ganger... Da var det masse latter

Kl 12.00 gikk vi til en transittskole. Det var en skole for barn som hadde forlatt skolen og som trengte motivering for å begynne fra nytt igjen. Her fikk vi lov å ta en pause for å spise lunsj. Vi satt på et tomt og skittent rom. Men, men, det gjør ingenting så lenge vi har hånddesinfeksjon med oss hele veien. Mens vi satt å spise hørte vi masse bråk fra den andre rommet. Ingen av oss hadde forestilt seg at det skulle være en skole.  Etter pausen gikk vi inn på den skolen. Det var 2 små rom og rundt 16 barn i ulike aldre. De var så bråkete at det var så vanskelig å holde de stille. Det var ikke noen skolebenk eller stoler der. Alt skjedde mens de satt på gulvet. Der får de undervisning i grunnleggende ting. Hva det er som er grunnleggende var det vanskelig å forstå i denne sammenhengen. Læren sa at det var veldig vanskelig å motivere barn å gå tilbake på skolen igjen. Hun mener at de har ingen interesse i å gå på skolen. Da vi spurte henne om hvordan hun jobber for å motivere barna  prøvde hun å demonstrere dette. Hun gikk inn på kontoret hennes og tok en pakke med skjokolade. Da begynte hun å spør barna om forskjellige ting som de hadde lært på skolen. Hun/ han som klarte å finne riktig svar fikk en halv skjokolade. Det virket ut som en positiv forsterkning men måten hu gjorde det på var egentlig veldig urettferdig. Det var barn der som kunne ikke alfabetet engang fordi de var veldig små. Og da stirret de hele veien på skjokoladene L

Vi fikk lov til å gjør noen aktiviteter med barna. Vi prøvde med en lekk som vi hadde på ART på skolen men det var umulig å klare dette. Dette fordi de hadde det vanskelig å forstå oss. Alt skjer her : barn som krangler med hverandre, noen som gråter fordi vil til mamma, noen som sitter stille og stirrer på oss, noen som prøver å synge og danse for å imponere oss. Det var kjekt å se når de viste oss en tradisjonell indisk dans. Det virker som de er veldig glad i musikk og dans, men de hadde ikke denne slags underholdning på transittskolen. 

Den nyeste prosjektet på slumområdet var et prosjekt for kvinner. Målet med dette var å trene kvinnene på håndarbeid. Vi fikk se hvordan de lager perm og papirveske. Papiret som brukes for å lage disse produseres på Christ University og de ferdiglagede permene kjøper fra studentene på universitetet. Kvinnene som var til stede visste stor interesse for å delta i dette håndarbeidet.

 

Det var en lang reise......

Det var kl.4.30 og vi skulle fly til København.Det var jo trist å se de tre jentene gråte så myeeeeeeeeee for kjærligheten ...uffffff
Det tok 21 timer og det var en slitsom reise. Vi var så trøtte at de var nesten ingen snakking men det var jo en del latter mens vi befant oss i den beste luksus flyet. Vi satt der i 6 timer, så på film, sovet litt mens vi fikk så vondt i hodet og ryggen men alt gikk bra til slutt.

Not all of us can do great things. But we can do small things with great work and humanity

We are ready for one of the biggest challenge in our student life. Ready for 3 months internship in a country where " culture" is hard to put it in a frame: India. A country were our ethnocentric attitudes can easily come into light, maybe our standards and values will be threatened, and where adaptation and inclusion can be seen from a new perspective.


We will cooperate with  Centre for Social Action.

Our goal is to experience and understand the reality in India. We believe in multicultural cooporation, and hope that sharing our experience and knowledge can make a difference for children in India.

Please follow us by comment our posts.