Litt av vårt liv hittil :)

Litt av vårt liv her J

Den 17 september skulle vi ut for å feire Stelas bursdag.  For  første gang skulle vi refereres ”norsk tid ”alle sammen iallefall. Norsk tid er vår definisjon for å være presis i India J

Kvelden startet med at vi gikk kl.21.00 fra hotele og kjørte med våre venner mer en 1 time til den såkalte beste uteplassen i Bengaluru.  Vi befant oss på den verste køen noensinne hvor alle prøver å få takk i vekter mens de dutter hverandre.  Her stenges alle uteplassene kl.23.30. Før var det ikke lov å dance i disse plassene. Danceloven kom bare før 2 uker siden. Bursdagsfeiring gikk ikke som planlagt men vi hadde jo det moro sammen neste dag. Vi hadde middag på UB-city som er den beste shoping senter i Bengaluru og etterpå fikk Stela kake fra noen venner. Jeg er sikkert at det kommer til å bli et minne for livet for Stela og for oss samtidig J

Litt reising J

Siste helg reiste jeg og Ema til Mysore, en liten by sør vest for Bangalore. Jeg synes de var de beste dagene i vår opphold i India.

Mysore er en veldig fin og kosselig by, med mange turist attraksjoner. Blant dem kan vi nevne Mysore (Maharaja) Palace ( utrolig mange turister på dagen, og en fantastisk opplevelse på kvelden i løpet av illuminasjonen), Mysore Zoo (der vi så ulike typer dyr ), Chamundi Hill ( der vi koste oss med små aper som prøvde å leke med oss), og Devaraja Marked ( en ute marked der folk solgte forskjellige blomster og krydder, kalt ofte for den fargerike markedet).

Det som er annerledes i den byen i forhold til Bangalore er at det er mindre i areal, det har et mindre befolkningstall, og mye mindre traffik og forurenset luft.

Vi fikk mye oppmerksomhet den helgen. Mange følgte oss på gatene, spurte om våres navn, hvor vi kom fra, hvorfor vi var i India, og om det var greit å ta et bilde med oss. I spesielle tilfeller er det kosselig og morsom å bli behandlet som prinsesse, men stort sett er det slitsom, irriterende og urettferdig. Men det er noe vi kommer aldri til å unngå her i India.

Vi kunne i hvert fall spise god internasjonal non-spicy mat i den byen. Vi oppdaget noen luksuriøste og fine restauranter som er bygget på en spesiell stil(jungel stil for eksempel).

Vi hadde to fantastiske dager der og vi kommer til å huske dem for alltid ,siden de merker, på en måtte, den perioden som vi liker å kalle for “ Nettopp begynt å like India”.

Sist helg når Stela og Ema var I Mysore var jeg I Pondicherry. For tre år siden studerte jeg med Kulturstudier der I to måneder, hadde derfor lyst å reise tilbake – bare for moro. Bodde på et veldig fint hotell, og tilbragte egentlig mesteparten av tiden ved bassengkanten, helt alene. Indere er vel ikke akkurat så opptatt av å sole seg, de vil helst være “fair and lovely” - I motsetning til meg, som vil være bruuuun. Kjøpte masse indiske klær og julegaver hos verdens søteste markedsmann, Velou – og hadde alt I alt en veldig fin helg. Bussturen tilbake derimot var så som så. Bussen skulle ta åtte timer til Bangalore, og kjørte faktisk fra Pondi I rett tid (imponert!) - men klarte allikevel å bli fire timer forsinket. Bussturen tok derfor 12 timer, I stedet for 8. Incredible India ;)

Besøk på 3 ulike NGO

Sist uke I praksis var vi å besøkte forskjellige NGO's. NGO står for Non government organizations, de er altså ikke støttet økonomisk av staten. Første dagen var vi på Sneha Carehome, en organisasjon som jobber med HIV-smittede barn. Hjemmet lå langt ute I ødemarka, in the middle of nowhere – men det var veldig fint der. Hundre barn bodde og gikk på skole der. I Karnataka er det 15000 personer smittet av HIV, så de har selvfølgelig ikke kapasitet til å ta I mot alle HIV-smittede barn her. Derfor er det barn som har mistet begge eller en av foreldrene som bor her. Det virket som de hadde et ganske bra opplegg for barna , og det jobbet flere sosialarbeidere der. Vi skal tilbringe en måned I praksis her, så det vil komme mer updates fra denne plassen – vi gleder oss :)

Andre dagen besøkte vi Mobility India. De jobbet med fysisk funksjonshemmede. Mange av de som jobbet der var også fysisk funksjonshemmet og jobbet med å lage fotproteser. De hadde også fysioterapi og trening for personer som hadde fått slag. I tillegg jobbet de ute I samfunnet, spesielt på bygda for at foreldre skal godta at barna deres er funksjonshemmet, og sørge for at de får hjelp både fysisk, men også til at de skal få mulighet til å gå på skole og ta en utdanning.

Tredje dagen var vi og besøkte BOSCO som jobber for gatebarn. De jobber for at disse barna skal få en plass å bo, enten ved å gjenforene de med familien, eller så får de plass på barnehjem BOSCO har etablert. De sørger også for at barna skal få mulighet til å gå på skole og at de skal få seg jobb når de blir eldre. Det er en stor organisasjon og de har vunnet flere priser for arbeidet de har gjort med gatebarn I Bangalore.

Hvordan er praksiperioden planlagt?

Etter vi er ferdig med observasjons uke på slum og besøkene på NGO skal vi bli plassert 2 uker i en av slum områdene. Her skal vi jobbe med barn som går på skole, aktivitetsenter og bibliotek. 

Etterpå skal vi bli plassert 1 måned på Sneha Care Home (  institusjon for barn  med HIV som har mistet en eller begge foreldrene). Her skal vi jobbe med ART men bare med sosialferdighetstrening. Vi er så spent til å være de første pionerer av ART på denne institusjonen og vi håper det kommer til å gå bra.

Hindringer i praksisplasen:

Det ser ut som om det ikke er lett å planlegge og/eller utføre en plan i en vanlig dag på praksisplasen. De første hindringene oppstår når vi ikke er fordelt noe spesifikk rolle I arbeid med barna. Det mangler en godt sammarbeid og kordinering mellom de som er ansvarlig for CSA prosjektet på slumområdet.

Det andre hindring oppstår på grunn av en ikke vellyket kommunikasjon med barn. De fleste av dem kan ikke snakke eller forstå engelsk. Lærerne prøver å overstte for oss, men det tar lang tid og det kreves mye energi for å gjøre dette( noen ganger til hverenkelte av dem).

En annen hindring er barnas reaksjon mot den nye, ukjente (I dette tilfellet oss og vår oppførsel). Her refererer vi spesielt til hvordan barn reagerer mot det å få mye oppmerksomhet , toleranse og godhet. Me en gang de ser oss tre på biblioteket eller på aktivitet sneteret, kommer de løpende, prøver å klemme oss mens de snakker veldig høyt, ler eller slår på hverandre. Det ser ut som om de er hyperaktive og klarer ikke helt å konsentrere på noe annet.

Vi er allikevel veldig spente til å jobbe med dem, fordi hver dag oppdager vi noe nytt om deres kultur, og samtidig tenker vi positivt for at snart kommer vi til å komme overens med dem.